Den gang vi rodde til butikken – Noen barn- og ungdomsminner fra Øyenkilen.

Knut Møller-Jensen 

 

Kjører man riksvei 117 i sydlig retning fra Fredrikstad, og tar av til venstre i krysset ved Møklegård, vil man komme til et lite tettsted som heter Øyenkilen. Turen er ca. 11 km og tar i underkant av 20 minutter. Selvsagt kan man også ta denne turen på sykkel. Det er sykkelsti store deler av veien. Men dessverre ikke de to siste kilometerne på riksvei 410, som også heter Øyenkilveien. Dette er en fin dagstur med familien.

Tettstedet hadde per 1. januar 2012, 554 innbyggere. Men i forhold til andre utkantstrøk i Norge er innbyggertallet økende. Mange småbarnsfamilier bygger seg hus og etablerer seg i et idyllisk tettsted, hvor det er godt for barn å vokse opp. Nærmeste barneskole er på Slevik, et par kilometer nordvest, om man hadde tatt til høyre i Møklegårdkrysset. Kjører man noe lengre vil man ende opp på Hankø ved Vikane, det mer kjente seilsportstedet, hvor kong Olav i sin tid residerte.

Øyenkilen ligger rett innenfor Strømtangen fyr. Koordinatene er 59°10′18″N 10°51′03″Ø.

Man kan selvsagt også komme seg til Øyen-kilen med båt fra Fredrikstad. Da kjører man utover Vesterelva, langs Onsøylandet. Vester-elva er det vestligste utløpet for Glomma. I gamledager gikk det rutebåt fra Fredrikstad til Øienkilen, som var det tidligere navnet på tettstedet. Dessverre har noen kloke hoder endret navnet, og et unikt navn har gått tapt. Etter krigen ble det bedre veier mellom Fredrikstad og Øyenkilen, og det ble etter hvert buss som ble foretrukket som fremkomstmiddel.

På 1800-tallet bestod Øyenkilen bare av noen få gårder. Går man inn i folketellingene for 1900, vil man finne at flere av familien Torgauten hadde slått seg ned i området.
I 1896 ble Fjeldskilen brug opprettet av Jacob Wessmann (1869-1952), på den i dag landfaste holmen Store Marnet. På slutten av 1800-tallet, og begynnelsen av 1900-tallet, var det en stor oppgang for dampsager i landet. Wessmann bygget for seg selv og sin familie et stort anlegg som den dag i dag, ruver midt i hjertet av Øyenkilen. Sågar det gamle hvite badehuset har overlevd. Rett over veien for brugseieren, bygget min tipp-oldefar Hans ”Høvlær” seg hus, da han ble høvelmester på Wessmanns bruk. Huset står der fremdeles. I 1910 var det bygget mer enn 20 arbeiderboliger mellom Fotenveien og bruket. De fleste arbeiderne som bosatte seg i Øyenkilen kom fra Lisleby og Kråkerøy. I 1914 ble det bygget tre store toetasjes arbeiderboliger i Øyenkilen. Disse har i alle år hatt kallenavnet ”Gårdane”. Disse ble for noen år siden restaurert. Bygningene har stor betydning som historiefortellere og miljøskapende elementer i Øyenkilen. Min mormor som var født i 1902, og vokste opp på Guldbergsiden har fortalt om alle gangene hun og hennes søsken besøkte sine besteforeldre i Øyenkilen. Da tok de ofte ” Gressvikbåten” utover, men det kunne også hende at de kjørte med hest og vogn. Noen ganger var sykkel et alternativ. Av og til kunne det hende at de gikk. Men det blir jo en drøy tur, over to mil frem og tilbake, for å få seg et bad!

Fredrikstad by ligger som kjent til med vann både i og rundt byen. Men bademulighetene er dessverre få. Både på grunn av kvaliteten på vannet som skyldes Glomma, men også at det finnes minimalt med sandstrender. Alternativene blir da at man må et stykke ut av byen for å bade. Østover har man for eksempel Bevø. På Kråkerøy har man Enhuus. Men et av de beste badestedene er Foten, som ligger i eller ved Øyenkilen. Her er vannkvaliteten blant de beste i kommunen. Fra 1930-tallet ble dette en av de viktigste badestrendene i kommunen( som den gang var Onsøy). Her var det stupetårn og rutsjebane, flott sandstrand og svaberg. En kafe-teria ble etter hvert bygget. Og i tilslutning til denne lå det også en spillehall. Da jeg vokste opp på 1960/70-tallet, var dette samlingsstedet for både lokale ungdommer fra Øyenkilen og feriegjester fra Oslo. Her var det flipperspill og diverse myntspill rundt på veggene. På denne tiden var det fremdeles enkroner med hull i sirkulasjon. Og da var det mange ganger en enkel sak, om du festet en tråd på denne, å få lurt til seg noen gratisspill på flipperspillet. Inne i kafeen hadde de jukebox, og singler som ”Killer Queen”, ”Ballroom Blitz”, ”Macumba” og ”48 Crash” ble flittig spilt. Hver St. Hans aften var det alltid ett eller annet arrangement der; en stor lastebil ble parkert utenfor kafeteriaen, planet var scene. Det var musikk og opptreden, egen konferansier, men mest artig var det for oss smågutter når det ble ”brusdrikkekonkuranse”, først skulle du bælme en Krysto fra Brynildsen på tid, så fikk du en tre-fire Maria kjeks og så skulle du plystre. Hvis du i tillegg manglet fronttenner både oppe og nede, så hadde du et problem. Folk holdt jo på å le seg ihjæl. Men nå mer enn 40 år senere, minnes jeg disse historiene med glede.

Min far som var dansk og tømrer, bygget vår hytte på toppen av Torgautenfjellet, på begynnelsen av 1960-tallet. Selv om dette var mange år etter krigen, var det fremdeles rasjoneringer i landet og restriktivt for bygging av sommerhus. Derfor ble noen tyskerbrakker som stod på Hovedøya, rett utenfor Oslo, pent demontert og fraktet på lekter til Øyenkilen, da disse skulle rives. Selv i dag bærer hytta tyskerbrakkenes kjennetegn; med liten helling på taket.

 

 

Selv om min mor er født på 1930-tallet, kom hun ikke til Øyenkilen, før etter krigen. Da lånte de en hytte av en gammel tante. Denne lå oppe på toppen på ”Hue”. Senere leide de en hytte innerst ved ”Lundtomta”, før de selv fikk kjøpt en hytte like i nærheten. Her hos mine besteforeldre opplevde jeg alle somre; med blanke svaberg, snorkel med bordtennisball, svømmebelte med kork, badekåpe med striper, slanger fra traktordekk fra familien på Skåra og ullbadebuksene til min morfar. De var sågar med et bredt hvitt belte. Noen ganger kunne de ha hull på strategiske steder, etter at møllen hadde vært på ferde i løpet av vinteren. Rundt om kring var det spor etter tyskerne fra krigens dager. Skyttergraver og kanonstillinger. Bunkerser og løpegraver. Himmelrike for en smågutt fra byen. Fatter laget plankegevær til oss. Og på bruktmarked i byen fant vi gamle tyskerhjelmer og bajonetter. Hele sommeren lekte vi enten ”krig” eller ”kobbeiåinndijaner”. Både sammen med gutter på de andre hyttene, men også sammen med de som var fastboende i Øyenkilen. Vi var så mye på hytta hele året, at vi faktisk ble godtatt av de ”innfødte”.

Frem til 1975 var det to butikker i Øyenkilen. Den største og den som var ”vår” butikk, var butikken til Andreassen som lå i Øyenkilveien 84. Her hadde de alt. Ferskdisk hvor du fikk oppskåret pålegg, og du bestemte selv hvor mye du skulle ha.” Ja takk, jeg tar gjerne en hekto av den, og ja, er det litt over, det er greit”. Fru Sigrid stod ofte bak den disken. Med hvitt forkle og hvitt tørkle på hodet. Mannen Asbjørn var alltid over alt rundt i butikken. Antrekket var lagerfrakk. Med blyant bak øret svirret han rundt. Tok imot bestilling på kneippbrød fra masete vestkantfruer, eller noterte ned hvor mange flasker med fløte han skulle ta inn. Jeg kan fremdeles høre lyden av døren inn til kjølerommet som gikk opp og igjen hele tiden. Og du kunne ikke bare gå inn der alene. Du måtte hen-vende deg til sjefen for hver minste ting. Og den stakkars mannen fikk jo ikke fred i to sekunder i løpet av sommerferien. Verst var det under fellesferien. Men han gjorde nok gode penger disse månedene, som sikkert dekket opp for den stille tiden av året.

Rett innenfor døren stod det en taburett, og her satt alltid en av bygdas eldre koner, Inger, fra ”Gårdane”. Iført flere lag skjørt, håret knytt i knute og med hårnett. Og hun preka med alle, om alt mulig, hele tiden. Hun var datidens Dagsrevyen, Se&Hør, Allers og Norsk Ukeblad , samlet i ett. Regner med at det er her Vivi Haug har hentet inspirasjon..

Før melkekartongene fikk man melk i plastikkposer, og det var jo rent ut sagt et lite helvete i det øyeblikket du klippet av et hjørne, og posen nærmest levde sitt eget liv. Det ble mye bedre da han også skaffet en plastholder til å sette posen oppi. Og det ble mye melk og Nesquick, og kneippbrød fra baker Christensen på Gressvik, med peanuttsmør fra Mills med cowboygutt på. På utsiden av huset hadde butikken et rom uten tak, her stod alle kassene med tomme brusflasker. Og på den tiden var det faktisk flasker; Solo og Cola. Kan ikke huske at vi drakk noe annet. Jo kanskje Krysto. Her var det også parafin å få kjøpt i ”løsvekt”, måtte pumpes opp i en beholder først, for å se at du fikk det riktige målet. Jeg ble alltid sendt på butikken for å kjøpe parafin. Hadde alltid med meg Martiniflasker, av en eller annen grunn. Kan egentlig ikke huske at mine foreldre drakk det, men det må ha vært for at de var praktiske med skrukork. Vi hadde ikke innlagt strøm, det kom ikke før langt ut på 1980-tallet, så med hytta full av parafinlamper, ble det mange turer på butikken i løpet av ferien.

Den andre butikken var Martinsen, som lå rett ved der bussen snur, rett opp fra hovedbrygga i Øyenkilen. Denne brukte vi ikke så mye, men her var det mulig å få kjøpt båtbensin, før det ble anlagt marina nede i Fjeldskilen. Så noen turer ble det jo innom i løpet av en ferie.

I en kort periode var det også en liten kiosk på hjørnet av Øyenkilveien og veien opp til Helleskilfjellet. Men den eksisterte nok bare en kortere periode, og ble lagt ned tidlig på 1970-tallet. Den ble drevet av eierne av Øyenkilveien 36.

 

 

Stor stas var det også når vi som smågutter var på besøk hos bestemor og bestefar, da hendte det at vi rodde til butikken. Eller hvis vi var riktig heldige så fyrte ” Dommer Moen” opp sin 2-hester ”Seagull” fra 1950-tallet. Den måtte trekkes i gang med en kraftig snor, med en trekule i enden for å få bedre grep. Snoren var ikke festet i motoren, som på dagens moderne. Så noen ganger måtte den festes på nytt ti og tyve ganger før motoren startet. Og den gikk så pent over kilen, hørtes nesten ut som en symaskin. Men det hadde jo sin sjarm. Og ble det tur på butikken med bestefar, var muligheten til stede for at det kunne bli både, brus, is og sjokolade. Mannen var raus. Men han var jo også byråsjef i sosialdepartementet og senere dommer i husleieretten. Så det forpliktet vel noe.

Under krigen var det stor tysk aktivitet i hele Øyenkilen. Hele området ligger strategisk til i forhold til Fredrikstads innløp. Torgauten skulle dekke Glommas vestre innløp, mens Kjøkøy fort skulle dekke det østre. Torgauten fort ble anlagt i 1941 og var i bruk av tyskerne helt frem til maidagene 1945, da mil.org overtok fortet. Forsvaret drev fortet frem til 1993, da det ble nedlagt. Fortet drives i dag som museum.

Det norske forsvaret hadde påbegynt et festningsanlegg i fjellet mellom Helleskilen og Djupeklo allerede i 1933, men dette ble aldri realisert på grunn av dårlige tider og endring i synet på forsvaret av Norge. Da fortet ble anlagt av var det mange av hytteeierne som fikk sine hytter konfiskert/rekvirert/beslaglagt av tyskerne. Man regner med at dette gjaldt så mange som 22 hytter. Hele området ble hermetisk lukket, det ble satt opp piggtrådsperringer og det ble minelagt. Det kan ha vært opp mot 200 soldater, gjennom store deler av krigen for å drive fortet. Et batteri av denne typen krevde 130 mann. I tillegg var det postert soldater på Helleskilfjellet, Hue og i Foten.

Da onkel og tante bodde på fortet, lekte min bror og jeg mye inne på området. I tillegg fikk vi alltid lov til å være med når onkel skulle gå ”Runden”. Men i tolv-tretten års alderen ble det slutt på dette. Det var tross alt et militært fort, og militære hemmeligheter skulle ikke spres i bygda. Men en artig historie utspant seg på denne tiden; det var en årlig foreteelse at Heimevernet hadde øvelse inne på fortet og i store deler av området rundt i Øyenkilen. Det ble storinnrykk, det kom vel et par hundre mann, og de holdt på en helg. Det ble fullt av liv, og det var nok noe mange så frem til. Som tidligere nevnt hadde vi både plankegevær og tyskerhjelmer. Ved en anledning var vi en guttegjeng i full mundur, da vi kom over en tropp med Heimevernsoldater oppe på Torgautenfjellet. De var på vei for å innta fortet. Det var bare et problem, og det var at de hadde ikke peiling på hvor de befant seg. Vi gutta kjente jo området så godt at å bruke uttrykket ”bukselomme” ville ikke være dekkende. Nok om det. I hvert fall ble jeg spurt av troppslederen om vi kunne lede troppen ned mot fortet. Og det gjorde vi, og fikk hele troppen frem til porten, uten at vi ble oppdaget. Her ble en vakt overmannet og portene åpnet. Med oss 12-14 år gamle gutter i spiss, stormet vi fortet, i ville hyl, mens maskingeværene knatret og ”rødfisene” føyk i luften. Dagens ungdom hadde nok kalt det en ”gathering” eller et rollespill. Dessverre var det ingen som hadde med et videokamera.

 

 

Et annet sentralt sted i Øyenkilen var Star Preserving. En av bygdas hjørnesteinsbedrifter. Den ble startet på slutten av 1940-tallet av familien Larsen. Fabrikken er mest kjent for å ha produsert Stabburets ”Makrell i tomat”. Kort tid før fabrikken ble nedlagt ved juletider i 2007, var fabrikken oppe i en produksjon på 12 millioner bokser! Men etterspørselen var så stor at fabrikken ikke kunne dekke markedet. Så i dag kommer noe av det mest norske vi vet om, fra Abbas seafood i Kungshamn i Sverige. Men det er det nok svært få som har peiling på. Fabrikken sysselsatte mange i Øyen-kilen. Og for mange ungdommer var det nok lett å få jobb der i spesielle sesonger. Det var alltid lett å kjenne igjen en fra fabrikken, i karakteristisk hvit bekledning og høyskaftede store tresko. Lukten gikk foran dem, og hadde du vært inne hos Andreassen sammen med en fra fabrikken, så lå lukten av makrell i tomat igjen i butikken lenge etter at vedkommende hadde gått.

 

 

På denne tiden var det heller ikke så veldig nøye med rensingen av spillvannet fra fabrikken. Det medført at innerst i kilen hvor vannet stod stille og aldri ble skiftet ut, lå det en tykk rød hinne av tomatsaus på vannet. Stanken var helt ”jævlig”, og enkelte ganger var hinnen så tykk at du nesten kunne leke Jesus og gå over vannet. En gang var det en tilstelning på lekeplassen i Øyenkilen, i forbrødringens ånd. Masse folk. Unge som voksne. Det skulle spilles fotballkamp mellom Øyenkilen og Møklegård. Flere av spillerne fra Møklegård stilte i dame-
kjoler og parykker. Dette var lenge før ordet ”Drag” var innført i det norske vokabular, så gutta fra Møklegård lå nok langt foran sin tid. Det ble en god og artig kamp. Men mot slutten av kampen var det en Møklegårdkæll som forsøkte seg på et langskudd. Han bommet stygt på målet og ballen havnet i ”vannet”. Han følte nok ansvaret for å hente opp ballen, samtidig som kostymen for-pliktet og folks heiarop inspirerte. I hvertfall tok mannen løpefart og stupte rett ut i det tidligere nevnte ”makrellitomathelvete”, og man kunne høre suset gjennom tilskuerne i det han svevde ut i luften. Han kom opp igjen helt rød, med parykken på snei. Men hadde klart å få tak i ballen, så kampen kunne forsette. Ellevill jubel fra alle tilskuere. Vedkommende stinker nok fremdeles makrell i tomat. Og hvis man tar seg en tur ned på lekeplassen, tror jeg man fremdeles kan høre suset!

En annen godt bevart hemmelighet utenfor Øyenkilen, er at i 1958, flyttet kunstneren Gino Manca inn i øverste etasje på fabrikken. Her installerte han seg med norsk kone og to barn. Her starten han også sin egen produksjon av de velkjente ”neger-damene”. Utført i gips. Manca var født på Sardinia i 1920 og kom til Norge i 1955, i forbindelse med et kunstnerisk oppdrag han fikk til kong Haakon VIIs jubileum, i forbindelse med markeringen av hans 50 år som konge i Norge. Manca flyttet til Sverige i 1965. Her fortsatte han sin produksjon, og holdt på med dette til sin død i 1985.

 

 

En annen profil i Øyenkilen på denne tiden var ”Anders pollti”. Han bodde på et gamlehjem innerst i Øyenkilen som het ”Kvile”. Her hadde de en åtte-ti beboere, alle menn. Jeg tror de fleste var litt ”off-beat”. Anders hadde fast plass fremme i 9-bussen til byen. Der tronet han iført sin hvite seilerlue. Anders kjente alle og alle kjente Anders. På hver holdeplass oppover, reiste han seg opp, tok luen av og hilste høflig på alle damer som kom på bussen. Det kunne jo unektelig bli en del ganger, spesielt på en lørdag hvor bussen var full da den ankom byen. Så vi fikk oss alle en god latter på vei til byen, da vi ble vitne til denne underholdningen.

Lørdagstur til byen var også noe av det beste vi visste, da vi var barn. Som nevnt hadde vi ikke strøm eller vann på hytta. Men i løpet av en lang sommer måtte vi jo vaske tøy. Undertøy og lignende ble vasket i vaskebalje med vaskebrett, men sengetøy måtte vaskes på et vaskeri oppe i byen. Når dette og andre gjøremål var klare, hendte det at vi gikk på ”Gryta” på Stabburet. Det å få pølse og pommes frites den gangen, var så eksotisk og stort at det nesten kunne være samtaleemne de neste dagene, tilbake på hytta. Ved en anledning ble vi stående bak Anders i køen i kafeteriaen. Han forsynte seg med en kopp kaffe og et rundstykke med ost, da han kom frem til kassen, gikk han bare rett forbi uten å betale. Jeg husker at min bror og jeg ble helt paffe og forundret. Men da vi fortalte dette etterpå til vår mor, svarte hun bare at ” Dere skjønner at han som eier Stabburet er så snill, at han har helt sikkert gitt Anders lov til å gjøre det. Han heter jo tross alt Anders pollti”.

Sånn var det i en liten by som Fredrikstad